September

Se for deg at du går inn på en bar. Stedet er halvfullt og du ser rundt deg etter noen du kjenner samtidig som du ikke prøver å virke for desperat. Ingen du kjenner viser seg å være der. Du får ikke øyekontakt med noen og blir stort sett ignorert av både lokalet og bartenderne. Hva gjør du? Et naturlig valg ville vært å forlate baren. Finne et annet sted og ta en øl eller bare gå hjem. Men du bestemmer deg får å gå ut av din egen komfortsone og blir der. Du har lest at alt man kjenner eksisterer innenfor en sirkel og at spenning i hverdagen er alt som eksisterer utenfor denne sirkelen. Folk i dag er blitt for komfortabel tenker du. Du har bestemt deg for at du ikke er som dem og føler det er viktig å utfordre deg selv. Du setter deg ved baren som om du har avtalt å møte noen der. Over høyttalerne durer det ut en remix av Blondie’s «One Way or Another». En dårlig remix, tenker du mens du forsiktig trommer fingrene dine i utakt mot kanten av bardisken. Du finner ikke rytmen og stopper mens du håper ingen la merke til at du i det hele tatt begynte i utgangspunktet. Du prøver å få oppmerksomheten til en av bartenderne som står og snakker med hverandre. De ser deg ikke. Du smiler et skjevt smil og løfter en hånd som å vinke. Ingen respons. Du ser forsiktig rundt deg og håper ingen la merke til ditt mislykkede forsøk. Du må si hei to ganger før en av de to bak disken legger merke til deg. Det ene hei’et høyere enn det andre men ikke så høyt at andre bargjester kan komme til å høre det over musikken. Du spør om en øl og prøver å vise selvtillit med en blanding av arroganse. Du holder ansiktet så nøytralt som mulig og senker stemmen en halv oktav mens du lener armen på disken i det du uttrykker ordene. Bartendern himler litt med øynene før ølen blir plassert foran deg. Okei tenker du. So far so good. Du snur deg sånn halvveis ut mot lokalet der du sitter på barkrakken. Du analyserer ditt eget kroppsspråk og justerer deg. Bena litt spredt med en fot på nedre del av barkrakken. En arm fortsatt lenende på disken mens den andre plukker opp ølglasset som er vått av kondens. Du tar den første lille slurken, som å smake på ølen, før den neste ordentlige slurken. Kondensen drypper på fanget ditt samtidig som du blir klar over de høye nervøse skuldrene dine og hvordan krakken er litt før høy til at foten din treffer bakken. Du skvetter og blir tatt litt tilbake av de små kalde våte flekkene på klærne dine fra det dryppende ølglasset. Du setter glasset fort tilbake på benken. Du håper ingen så det og måtte tro det er første gangen du drikker øl. Du lener deg bort langs baren for å ta noen servietter som du innser forseint at du ikke helt rekker fram til. Fingertuppene dine rører så vidt ved papiret så du er nødt til å røyse deg og legge overkroppen på baren for å få tak i dem. Når du endelig får tak rykker du ut alt for mange. Du strekker deg framover og griper serviettene rett før krakken begynner å vingle og du er på vei til å falle av stolen. Baken din treffer stolen igjen litt for hardt, nok til at den lager en liten skrapelyd mot gulvet. Flere øyne ser på deg og et bord med ryggen til deg snur seg av instinkt for å se opprinnelsen til lyden. Og der sitter du stum med syv servietter foran deg. Like fort som de så på deg snur de seg igjen og fortsetter å prate med hverandre. Burde du ha ledd litt? Smilt litt kanskje som et forsøk på å le av deg selv? «Hei se på meg og hvor klums jeg er. Det skjer hele tiden haha». Et lite smil av respons fra rommet hadde vært bedre enn å bli stirret på som om du skal betale med mynter på butikken. Du gjør kort prosess av å tørke lett på skjorta og buksa di, uten å bruke for lang tid på flekkene på skrittet. Du er tross alt ikke en pervo heller. To av serviettene daler sakte ned på gulvet men du vil heller dø enn å plukke de opp. Du har allerede bedømt at du ikke rekker ned og ville vært nødt til å klatre av stolen og bøye deg for å nå dem. Du har allerede gjort alt for mye ut av deg selv. Restene av det knuvlete fuktige papiret legger du omtrent 40cm framfor deg, om du skulle gjette. Du legger begge armene på kors over disken mens du samler deg selv. Du skulle ønske du hadde øyne i nakken for å forsikre seg om at ingen ser på deg. Dusten som sitter alene ved bardisken. Mens du sitter å surmuler stirrende på spritflaskene bak baren innser du at du har drukket opp ølen og føler deg umiddelbart roligere. Du fokuserer på den lille deilige rusen som stryker seg forsiktig over den bakre delen av hjernen. Du bestemmer deg for å bestille igjen. Denne gangen er det nok med et blikk på bartenderen (hvor er den andre blitt av?) som allerede har sett på deg i sidesynet. Du føler deg som en gammel alkoholiker sittende her. Alene på kveldstid hengende over en bardisk uten noen å snakke med. Kanskje du skal snakke med bartendern uoppfordret bare for å ta den helt ut? Du bestemmer deg for å ikke gjøre det. Bartendern stiller seg foran deg. En shot sier du. Bartendern får høye øyenbryn og gjentar det du sier med et spørsmålstegn. En shot med Jack Daniels sier du og angrer øyeblikkelig. Hvem faen ber om en shot med Jack Daniels? De må tro du noen har dødd eller at du har hjertesorg eller mistet jobben din eller noe. Shotten blir plassert foran deg. Du kjører samme taktikk som med ølen og tar en liten slurk som for å smake. Frysningene som brer seg ut over kroppen din får deg til å angre igjen. Du prøver å holde ansiktet rolig som om dette er noe du har gjort tusen ganger før. Likevel klarer du ikke å stoppe øynene dine fra å knipe igjen i det du kjenner vesken legge seg over smaksløkene bak på tungen. Bartendern ser fortsatt på deg. Du stopper deg selv fra å se rundt i rommet i forsøk på å forhindre at noen andre ser deg. Du prøver å puste med munnen så du ikke lukter whiskeyen. Okei, nå eller aldri. Du fører det lille glasset mot munnen og bikker hodet raskt bakover så det ser ut som du får nakkesleng. Du svelger for fort og kjenner litt av den gjenværende brune vesken som ikke rakk å flyte ned med resten. Du tar et lite hyppig svelg igjen som om du drikker gift (noe du i bunn og grunn gjør) og prøver å stenge halsen med tungen. I det hodet ditt er plassert over halsen igjen er det over. Hendene dine er klissete og du er sikker på at du lukter svett. Du kjenner varmen fra spriten spre seg nedover og ut i innvollene dine. Munnen din snurper litt i det du rister av deg smaken med hodet. Det må da være en naturlig og ikke overdreven reaksjon. Du ser opp på bartendern som allerede har snudd seg og igjen er helt på den andre siden av baren og snakker med kollegaen sin. Du ser opp mot taket rundt deg som om du studerer innredningen mens en badehette av silke smyger seg over resten av hjernen din. Det føles ut som en form av beskyttelse og du er nå ikke like redd for å se ordentlig rundt deg. Du begynner å tromme med fingrene igjen før du innser at det virker like tåpelig som det gjorde første gangen. Smilet ditt famler raskt i det du innser at du fortsatt sitter helt alene. Du vurderer å gå bort til et tilfeldig bord og starte en samtale men innser at du ikke vet hva du skal gjøre med hendene dine. Shotten var et dårlig trekk. Du angrer på at du ikke bestilte en til øl som ville både vart lenger og okkupert hendene dine. Du ser ned på hendene som nå ligger i fanget mens du sitter der med hengslet rygg. Skosålene dine er plassert mot barstolens ben. Du forestiller deg hvordan du ser ut fra en annens perspektiv og synes synd på deg selv. Om du hadde møtt deg selv i baren hadde du kanskje gått bort å lagt en hånd på skuldra di og begynt å snakke. Her er det ikke et hint av slik komraderi blant klientellet. Du gir deg selv en mental klask på kinnet og retter ryggen, presser brystkassa litt fram og trekker skuldrene bak. Hendene dine havner automatisk på baren og du skifter holdning så du ikke ser ut som en nyhetsanker. Bartendern kjenner deg nå igjen og det holder med et lite oppovernikk og en luftsignering for å få regninga. Du føler deg dum som skriver i lufta slik en nordmann i utlandet gjør for å betale, men alkoholen skyller heldigvis bort skammen raskt. Regningen blir plassert foran deg mens du fumler med hendene over hele kroppen for å finne kortet ditt. Du angrer på at du enda ikke har kjøpt en kortholder så du hadde sluppet denne prosedyren gang på gang. 270 kroner. Prisen for å bevege seg ut av sin egen komfortsone.